Kjønnsidentitet 

Er du mann? Er du kvinne? Eller både og? Eller er du kanskje ingen av delene? Hva føler du deg mest komfortabel med kjønnsmessig? Og hvordan kan du vite det? 

Det er ikke alltid like enkelt å identifisere seg som mann eller kvinne. Mange er kanskje usikre på om de tilhører det ene eller det andre kjønnet. Vi sier som mange andre: Det trenges ikke heller. Fordi: Hva er dette “kjønn” overhodet? Kroppsorganer (inne eller ute, begge deler?), hormoner (hvilke og hvor mye?), hvor lite penis er for lite for å være en “riktig mann”? Hvem bestemmer hva er “nok”? Vi røper deg noe: Ingen, verken foreldrene dine, eller leger eller de på gaten. Til slutt handler det i bunn og grunn om det kjønnet du selv – og bare du selv – føler deg komfortabel med. Det er ingen som kan bestemme hvilket kjønn du tilhører. Det vil si at du som født med en stor-nok-penis for å kalles “en gutt” kan oppfatte deg selv som en kvinne og omvendt, du kan også se på deg selv som begge kjønn. 

Det er derimot ikke slik at Maria på 45 år våkner en vanlig tirsdags morgen og bestemmer seg for å bli Tore. Kjønn er noe man er men samtidig noe man gjør og blir til, et bunt av atferd, klær, interesser eller sysler:  Allerede ved fødselen får du tildelt et kjønn, mest er det “gutt” eller “jente”, og det er kun legenes og fødselshjelperens blikk på dine ytre kjønnsorganer. Dette, som er en stor del av det som kalles det biologiske kjønnet, er grunnlaget for at du får det juridiske kjønnet, som følger deg fra og med da i f eks personnummeret ditt (det nestnestsiste tallet). Men kjønn er enda mer: Det er noe du føler, og samtidig noe som samfunnet forventer av deg, rett fra denne begynnelsen: Du blir kanskje oppdradd i et heteronormativt og cisnormativt hjem, dvs. en familie hvor den kjønnede kroppen av foreldrene og søsken stemmer overens med det de føler de er, moren er tiltrukket av folk som identifiserer som menn (kanskje til og med faren) og omvendt, hvor du som jente blir lært til å leke med dukker, bruke rosa klær og kjoler; du som gutt får klær i stereotypiske guttefarger og  blir lært til å leke med sverd. Det stilles senere kanskje forventninger til hvilke valg du skal ta; hvordan du skal kle deg, hvordan du skal se ut, hvordan du skal te deg, om du skal ha barn, og det forventes kanskje forskjellige utdanninger for de unge voksene.  

Blir gutter og jenter behandlet forskjellig i barnehage og skole? Ja, og historier og bilder som barn lærer om og med også er alltid også en fortelling om kjønn. Hvis vi hele veien fra barndommen av blir behandlet og oppdratt i stereotypiske kjønnsroller så vil det være utfordrende for dem som ikke er i den heteronormative og cisnormative kategorien å bryte ut. 

Alle mennesker utforsker i løpet av livene sine hvordan de kan leve med sitt kjønn, hvordan det føles best for dem akkurat nå. For mange menneskene kan det oppleves som vanskelig, kanskje skummelt, særlig når man føler at man ikke kan eller vil passe inn i et strengt enten– eller (binær) mann-/kvinne-skjema som den store delen av samfunnet fremdeles jobber mot. Man opplever seg selv som «annerledes», kan også bli redde for å være «unormal» fordi de er oppdradd til at slik skal en jente være og slik skal en gutt være. For de som ikke faller under kategorien heteronormativ/cisnormativ kan kanskje en butikktur oppleves som traumatisk, men for noen som lever i en heteronormativ/cisnormativ tilværelse er ikke det et spørsmål en gang. Mennesker som støter opp til rammene av båser – klær “for jentemessig” for en gutt, håret “for kort for en jente”, “for kvinnelige” gester, “kroppen for mjuk”, “for muskuløs”, en stemme som er mørkere enn forventet – kort, alt det som forvirrer se- eller hørevaner av et annet menneske – får et blikk til i butikken, hører som andre snakker om dem i bussen, får ikke samme jobbmuligheter og så videre. Butikkturen kan være traumatisk da du kan ha frykt for stygge blikk, kommentarer eller rett og slett fysisk vold. Når hver gang i butikken er en spissrotgang (uten benefits som en kjendis kan ha) er du straffet.

Er dette rettferdighet? Vi opplever livet og samfunnet på vidt forskjellige måter. 

En av dem som har utvidet tradisjonelle forståelser om kjønn, er Judith Butler. Hun tar opp den vanskelige tematikken rundt kjønnsidentitet, hvor hun blant annet i sin tekst Gender Trouble, oversett i 2020 til Kjønn, performativet og sårbarhet, skriver avslutningsvis “kjønn kan verken være sant eller usant” (Butler 199: 51). Vil det kanskje skape usikkerhet og forvirringer for barna det gjelder, i forhold til kjønn?

Med tanke på alle de forskjellige båsene som finnes innenfor kjønnsidentitet, hvem bestemmer hvilken bås du tilhører og hvilke kriterier har de forskjellige båsene? Dette kan også være med på å skape usikkerhet rundt din egen kjønnsidentitet. I en perfekt verden har vi ikke slike båser, der kan hver enkelt person bare være seg selv uten at det må hete noe spesielt. Det er åpenbart ikke slik verden fungerer i dag, dessverre. 

For å kunne gå fra mann til kvinne eller motsatt i folkeregistret måtte du frem til 2016 gjennom en omfattende prosedyre og en kjønnskorrigerende operasjon. Det er ikke alle som ønsker en så inngripende fysisk endring for å kunne være registrert som et spesielt juridisk kjønn (og de fleste som bestemte seg for å gjøre det, ble avvist av klinikken – for godt). For noen er hormonbehandling mer enn nokk, og de føler seg komfortabel med det, og for andre er en kjønnskorrigerende operasjon det riktige. Siden 2016 kan du endre ditt juridisk kjønn fra mann til kvinne og omvendt uten større prosedyrer. Likevel har du bare valget mellom å betegne deg som mann eller kvinne, Poenget er at de som ikke opplever seg som enten det ene eller det andre og vil være det kjønnet de ser seg selv som, ikke har mulighet til å være det juridisk sett. 

På den andre siden ser vi mange som går gjennom en slik operasjon, selv om de ikke ideelt sett ønsker den, kun for å kunne ha det rette juridiske kjønnet på papiret. Opererer du deg for at samfunnet skal godta deg eller tar du operasjonen for din egen del? Hvordan kan du vite om det ville være det ene eller det andre? Kan man overhodet gjøre det for bare én av grunnene? Eller er det alltid både og? 

Her er sønnen min, Maria. Ble født som en jente, men fra Maria kunne prate har Maria alltid ønsket å være gutt. Vi vil være åpen om det, fordi det gjør alt lettere for alle. Maria er kjempestolt av navnet sitt. Maria vil vi skal si han og vil kalles for en gutt. Og det skal vi gjøre. For hva har det å si egentlig? Jeg kaller barna mine det de ønsker. Hva fremtiden bringer for Maria, vet man ikke, Maria er jo kun et barn. Men det som Maria føler inni seg, skal han får være akkurat når Maria vil det. Maria er et forbilde for alle sammen og den selvtilliten Maria viser hver dag foran alle i Barnehagen, på butikken, hos fagfolk, venner, familie, alle sammen, gjør meg ekstremt rørt og stolt! Jeg elsker han, sønnen min, og det er det ingen fordommer som noen kan ta fra meg.

– Anonym forelder om sitt barn.

Cecilie Daldorff og Dina Seljeseth 

Oktober 2020

Bibliografi

Butler, J. (1990). “Gender Trouble. Feminism and the Subversion of Identity”. Routledge. 

Slagstad, K. (2018). “Ikke begge. Alle kjønn». Tidsskriftet den norske legeforening 19.